På fredag i samfunnstimen så så vi en film om barnesoldater. Den heter “Wildchild” å handler om en som ble kalt for Jal, som ble sendt til Etiopiaav faren for og bli en soldtat med flere barn som ikke ante hva de skulle ut på. Alle trodde at de skulle få et nytt og bedre liv, sånn ble det ikke. Alle ble trent opp til og bli soldater.
Han var i krig i en veldig god stund før han ble reddet av ei dame som smuglet han til Kenya, å videre i filmen får vi se at han ble en musiker, flyttet til Storbritannia og ble kjent som en rapper.
Jeg anbefaler dere til og se den! Kjempe bra film mener nå jeg 
Mens jeg satt og så på denne filmen så kom det flere tanker i hodet mitt, hvor fælt de har det der nede. Jal ante ikke engang hvor gammel han var i en voksen alder. Han tippa ca 25, men ante ikke helt. Søsteren hans hadde blitt voldtatt 3 ganger, moren døde under krig der alle de kom i fra og vi fikk ikke vite så mye av resten av familien hans.
Men fy faen, hvor forferdelig de må hatt det. Jeg har ei i klassen som har opplevd mye vondt innenfor krig, å jeg klarer ikke å sette meg inn i hennes situasjon og minner, det står i respekt av hvor godt hun klarer seg.
Jeg blir rasende når jeg tenker på at unger på 10 år løper rundt med et våpen som om det skulle vært leketøy, når det er våpen som dreper andre. Galskap sier jeg bare. Kunne jeg reist ned dit og stoppet det hele, så skulle jeg gjort det! Men når det er mange vasklige konflikter der nede så er det ikke bare bare for og si det slik.
Etter jeg startet på St.Olav vgs så har jeg blitt veldig interessert i U-landene som sliter med fattigdom, sult, krig og mye kriminalitet. Jeg vil jobbe som støttekontakt, jeg vil reise rundt å hjelpe andre. Kanskje det skjer en dag? Håper på det!
Hva er din mening?
